Rydder tøy på plass, en koffert til Gemalen, en til Lillegutt, en til meg, en diger bag til regntøy og utetøy og vintertøy og lange ullunder og luer og skjerf og votter og stabler med sko og støvler og hodelykter og sykkelhjelmer og sykkelsko og refleksvester og bøker og leker og spill og kortstokk og kamera og..

Puster litt.

Hører på musikken.

Det er greit nå, det er..helt ok.

Bare en ting som gjenstår.

Og slipper fiskene fri.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ta med deg, ta med deg

Et lys hvis du skal reise langt

Ta med deg, ta med deg

Et snøre, det kan brukes til så mangt

Reis med bagasje og et sinn som er lett

Tenk hva du vil, men gi den innfødte rett

Og ta med deg, ta med deg

Et skojern, så kan du ligge trangt

Ta med deg, ta med deg

Det kysset som du fikk i en by

Ta med deg, ta med deg

Og gi det til en annen i en ny

Bli ikke for lenge, jorden surrer rundt

I morgen er du gammel, og oppbrudd er sunt

Så ta med deg, ta med deg

En sangbok og en paraply

En sangbok

Ta med deg, ta med deg

To gode sko, så kan du alltids gå

Ta med deg, ta med deg

Alle mine gode råd

Gjennta dem sakte, så glem alt jeg har sagt

Gjør reisen til din, og glem planer du har lagt

Ta med deg, ta med deg

Et hjerte du kan varme deg på

Et hjerte du kan varme deg på

Et hjerte

Kloke ord fra Jo Nesbø

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi sitter i bilen på vei opp til mor Kari på Ålgård, Lillegutt og jeg. Det er høstferie og vi tilbringer dagene hjemme på Vestlandet. Det er godt for både store og små.

-Hvorfor er ikke ALLE mennesker snille? spør han ettertenksomt fra baksetet.

Jeg har prøvd å forklare hvorfor mammaer og pappaer noen ganger gjør vonde ting.

Han begynner å bli stor, og ser at familier er forskjellige.

At grenser og samvær ikke fungerer likt overalt.

Jeg synest det er ok at han spør.

Samtalen flyter litt fram og tilbake om rett og galt og det å gjøre feil og det å være rampete og hva som er tøft og ikke tøft, og modig og ikke modig, og da jeg sier at hvis man kjenner etter inni seg selv når man lurer på om noe er feil å gjøre, så får man ofte svaret, sier han:

-Det er det som heter samvittighet, mamma. Det er som en følelse i magen. Som en trist sommerfugl. Som ikke kommer ut.

Jeg kikker på det lille kloke bustehodet i bakspeilet og tenker at enn så lenge så er det greit at det er slike sommerfugler han kjenner.

Sånne andre får han tidsnok befatning med.

Men om mange år.

Håper jeg.

Men triste sommerfugler høres velkjent ut.

Også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

-Alt er matematikk, skjønner du.

Han løfter blikket fra sjakkbrettet vi deler og holder mitt. Lenge.

-Det handler om planlegging.

Jeg ser tre trekk fram og ønsker ikke å vite mer. Tror jeg.

-Jeg har aldri vært så god på å planlegge. Jeg svarer det raskt og defensivt mens Dronningen min vandrer utrygge veier. Tar sjanser jeg selv aldri ville våget. Satser. Og kommer i trøbbel.

Hender, med hud som knitrende pergament, skaper magi, bildet dreier, og jeg vet at han gir meg en ny sjanse.

En svimlende annen utvei.

-Tja.. Det kan jo hende du..fortjener det.

Skyggen av et smil forteller meg at han vet at jeg vet.

Med en følelse av déjà vu tenker jeg at vi har vært her før. I denne Escherske dimensjonen. Der ingenting ender. Bare fordreies en tanke. Og dermed fremstår som nytt. Et uendelig bilde.

Så jeg må spørre.

-Men pluss og minus blir..fremdeles minus, ikke sant..?

Han nøler. Men bare et sekund. Han hører at jeg spør om noe helt annet.

Så svarer han det som får oss begge til å smile. Lenge.

-Det kommer vel an på hvilken vei man egentlig kom ut av klesskapet. Matematikk er ikke alltid matematikk. Noen ganger er det kjærlighet.

Jeg ser på dette fantastiske mennesket som igjen har delt noen timer og livslang klokskap med meg, og vet at det ikke finnes noen enkle løsninger. Eller svar. 

Og kan bare håpe at jeg en gang sitter på fasiten.

Men underveis får jeg ihvertfall prøve å bli en litt bedre sjakkspiller.

Det kunne jo hende det hjelper.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ok. Så går det slik da. Det måtte jo nesten komme, ikke sant, raset fra alle årene, buldrende, knusende, tyngende, sørpeskitten og råtten som snøen som falt i fjor og fandens oldemor og hele den gjengen der. Jeg tar imot dem med åpne armer. Og føler lettelse. Har ventet på dem.

Det har vært tungt. Lenge.

Teller på fingrene og vurderer overlevelsesstrategier. Falle mot venstre. Klamre seg til nærmeste klippe. Slippe taket og være i fri flyt. Og håpe på det beste.

Alle alternativene virker utilstrekkelige. Skremmende. Så jeg velger å stå der sånn halvveis i kne, men dog med hodet løftet. Stirrer dem inn i øynene. Ikke faen om jeg skal være en struts som stikker hodet i sanden og holder meg for ørene. Ikke nå lenger. Ikke denne gangen. Aldri mer.

Jeg vil kjenne at det slår.

Vite hvor det bærer.

Selv om det går nedover.

Det har vært stillstand altfor lenge. På stedet hvil fram og tilbake, ett skritt fram og to tilbake, fram og tilbake er like langt og rundt og rundt, liksom,  og det er på tide å komme seg videre.

Uansett retning.

Klisjèfylte oppmuntringssetninger klamrer seg gjennomsiktige mot huden mens alt raser og raser og jeg bare står der, ustøtt, og plutselig kan jeg ikke annet enn å le litt for meg selv.

I alt det håpløse.

Er det ikke..nedenom og..hjem det heter..?

Vel. I mangel på noen bedre, så kan det høres ut som en plan.

En ganske god plan.

Faktisk.

Så den går jeg for.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ser ham åpne kjøleskapsdøren. Lenge blir han stående, lett framoverlent mens blikket saumfarer hylle etter hylle, oppover og nedover igjen. Han mumler lavt for seg selv. Så sukker han høyt, lukker kjøleskapsdøren bestemt og finner fram to tallerkener som han stiller pertentelig side ved side, før han tar to skiver Kaptein Sabeltannbrød og legger en på hver tallerken. Jeg undrer meg over hva han egentlig driver på med. Jeg har allerede laget meg en tallerken og satt meg ved bordet. Og flere enn oss to er det ikke her, akkurat nå. Han tasser tilbake til kjøleskapet, henter fram aprikossyltetøy og krydderskinke, og ordner brødskivene sakte, nøye og omstendelig. Så tar han tallerkenen med krydderskinke og kommer og setter seg. Mens aprikossyltetøyskiven står igjen på benken. Jeg ser forundret på ham. Hvorfor tar du ikke begge skivene på samme tallerken, Stomp, spør jeg og himler lett med øynene. Han ser oppgitt på meg. Og himler enda mer tilbake. Du har jo sagt det tusen ganger, mamma, at jeg skal spise kjøtt før søtt, og hvis begge ligger på samme tallerken er det så lett å bli fristet. Så derfor gjør jeg det slik. Så slipper jeg å ta feil. Liksom. Det skjønner du vel? Aha.., tenker jeg. Og skjønner. Så inderlig vel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjenner varmen fra deg.

Uendelig tålmodig og omsorgsfull favner du meg på tvers av alt jeg kan forvente. Alt jeg forstår. Alt jeg makter.

“Jeg elsker deg sliten og bakpå. Også.”

Du sier det ettertrykkelig.

Jeg tviler aldri.

Selv under en annen måne lener jeg meg mot deg og kjenner at du holder.

Fast. Ømt.

Tett og nært.

Tilstede.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Våkner. Hjertet hamrer. Er delvis ute av sengen og i fullt firsprang mot rommet hans før jeg skjønner hvor jeg er. Halvnaken i nattemørket. Med pulsen dunkende heftig, svosj, svosj, svosj bak spente trommehinner bøyer jeg meg over den søte stakkato pusten. Svetten perler. Hos oss begge. Men han er rolig igjen.

Har det vart lenge? Er det alvorlig?

Jeg vet ikke alltid.

Griper et varmt pledd, tuller meg inn i det og kjenner pulsslagene sakte finne tilbake til vanlig rytme,  men kvalmen som presser mot ganen slipper ikke taket og etterlater seg et sug, et sort hull, et hav av tårer ikke grått, en sorg. Usynlig.

Rusler gjennom nattesort hus, åpner kjøleskapsdøren og lukker øynene da jeg blir blendet et lite sekund. Henter en kopp vaniljesaus og går tilbake og setter meg i gyngestolen ved sengen hans. Lar roen, glemselen renne sakte ned i trangt svelg og teller munnfuller, minutter.

Venter. På noe jeg ikke vet hva er.

Våker.

Alltid.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hører suset fra toppen av sandynene. 300 meter høye rager de som blodrøde skyer delvis falt ned fra himmelen. Med fotspor i. Eller er det kanskje..stillheten jeg hører der under funklende nattehimmel. Jeg lytter og synest det er musikk. Heftige tangorytmer smyger seg forførende langs brune legger og latteren får meg til å smile med. Perlende. Jeg nyter det. Avslappet. En hånd i korsryggen fører langs trygge veier, men på ukjent sted og jeg tenker at det å være klok eier ingen alder, bare ansikter. Og navn. Selv om vi bærer flere. Nært kjenner jeg følelsen i historiene smyge seg inn under huden på meg og føre meg videre. Et annet sted. Et vindu. Et streif av gjenkjennelse. Åpner det og smaker nytt liv over levde dager, sødmefylt. Meningsfylt. Full av energi. Og er takknemlig. Uendelig takknemlig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg trenger at du hjelper meg.

Plutselig stilner stormen som vi begge står i, bølgene vi selv har skapt, uværet.

Du puster matt mot halsen min. Og jeg skjønner.

Borte blir ordene som rev og slet i oss for to minutter siden, det urettferdige, det uforståelige, det ufine stygge. Ubegripelige. Utilgivelige. Helt borte.

Jeg hører deg. Og vet.

Lener meg mot deg og holder. Stille.

Vi står det av, denne gangen også, Kjære.

Vi er hverandres.

I godt og vondt.

Alltid.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende