Klemmer vannet ut av håret og ler høyt for meg selv. Huden nupper seg i grøssende kjølig ettermiddagssol. Kajakken er full av vann.

Jeg bare gjorde det.

Har tenkt på det gjennom sommeren. Bestemt meg for at det var i år det skulle skje. Men alltid kom det noe i veien. En brennmanet. For mange tilskuere. En avtale på vei hjem der det ikke passet å møte opp søkk våt og med tang over skulderen.

Padle alene, spurte han.

Ja, svarte jeg. Det er deilig.

Satt der på fjorden. Blikkstille blank overflate over andre muligheter. Bakdøren som ikke finnes lenger. Slitne skuldre. Stumme tanker. I balanse.

Kjente at det var nå.

Og la meg sidelengs. 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende