Kan såvidt ane konturene av ham foran meg. Fløyelsmørket favner bevegelsene og det ser ut som han svever i luften. Drømmende dans i sort purpur. Spredte lysstråler fra hodelykten skjærer bildet i flimrende ubehag. Lyden av min egen anstrengte pust dunker mot trommehinnene  og forteller meg at dette er for mye. Det er for langt. Det er for smertefullt. Vi er på grensen av hva jeg makter. Men vi fortsetter. Jeg sier: Vi fortsetter. Idet han snur hodet treffer lyset meg på et punkt over høyre bryst. Omsorg. Alltid omsorg. Han hvisker: Vi stanser Nå. Nei, sier jeg. Vi fortsetter. Han strekker hånden ut, stryker pannen min som er våt og kald og klam og varm og sier:

Det er Perfekt her. La oss se en Natt bli til Dag. Det er Perfekt.

Jeg hvisker: Takk.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende