Hengende i en skrøpelig gren høyt over vannflaten som blinker dovent glitterdryss, kjenner jeg latterbobler spre seg fra et sted innerst inne. Salte svettedråper renner sakte over leppene mine og jeg undrer i et splittet sekund på om havet smaker likedan. Armene verker. Jeg ser dem skjelve solbrune og sterke. Men snart ikke sterke nok.

Han ser på meg. Smiler. Sier: Litt til, Kjære, litt til.

Solen brenner nådeløst. Luften dirrer intenst avventende. Noe er uunngåelig. Kun et spørsmål om tid. Vi vet det er en barnslig lek vi leker. Uten mening eller fornuft. Men vi nyter det. Som alltid.

Jeg klarer snart ikke mer. Han merker det og hvisker oppmuntrende. Om grenser som tøyes. Om følelsen av å være i fritt fall. Om gleden ved å dele galskap. Om at det er tiden, NÅ.

Slipper taket og lar meg falle mens vi ler begge.

Lykkelatter.

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende