“Det kunne vært verre”, tenkte hun. “Det kunne vært mye verre”.

I formiddagslyset skinte håret hans som gyldne virvler av høstet hvete. Det konsentrerte uttrykket bar bud om at Batmantegningen kom til å bli eksepsjonell. Han strøk en lokk bak øret, og hun smilte ved den kjente bevegelsen.

“Jeg gjør slik, jeg også”.

En sårhet som fra et annet sted murret i kroppen. Konstant. En slags smerte.

Allikevel var den pakket inn i bomull og mildnet av tiden som hadde gått.

Tankene vandret til andre dager og andre netter. Redsel. Naken redsel. Stemmer som pratet om kort tid. Ord som hjernesvulst, uopprettelig skade, å miste, berørte det stedet der ingen andre noensinne hadde sluppet inn. Glimt av øyne som forsvant, den lette tyngden i armene, tiden som sto stille til noe endelig var over. Våkenetter. Svetteperler på gylden hud. Søvn som ikke var søvn. Timer i uvisshet. Utmattelse.

Hun pakket ned Spiderman og T-shirten hennes som han alltid holdt mot kinnet når han sovnet. Han kikket opp og smilte til henne. Hun smilte tilbake og sa:

“Nå drar vi snart, Lille Venn, nå drar vi”.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende