Vi svarer på likt.

Løgnen blir hengende i luften lik stanken fra de solsvidde bakgatene vi har trasket gjennom hele dagen. Kikker oppgitt på Peter. Han rister på hodet og er like frustrert over meg. Hva var det egentlig vi hadde avtalt?

Vi er ikke gift. Vi er kollegaer og venner. Men på reisen vår omkring i Midtøsten er dette noen ganger vanskelig å forklare. Så som oftest svarer vi ja, når spørsmålet dukker opp.

Ser på blikkene til våre nye venner at noe er endret. Avstanden er plutselig uendelig. Uoverstigelig. Kjemien og magien er borte.

Jeg følte for å være ærlig.

Ikke alltid det smarteste å være.

Definitivt ikke..

 

 

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende