Svinger inn hageporten, og ser det lille ansiktet lyse opp i et strålende smil, mens han kommer ruslende mot meg. Godt å være hjemme. Godt å være hjemme hos Lillegutt.

Lener sykkelen mot husveggen, og kjenner hjertet falle til ro etter de siste kilometrenes heftige jag. Øynene hans følger meg. Et ettertenksomt blikk. Merker at han gransker meg, mens jeg med rutinerte bevegelser knepper av meg hjelmen, sjekker computeren, løsner på setevesken.

"Hvor høyt kan du sykle, mamma?", spør han plutselig. Alvorlig.

Kjenner en smerte i hjertet, og vet at han spør om noe helt annet.

Bøyer meg ned, kysser det myke kinnet. Svarer:

"Ikke så høyt som til skyene. Og jeg kommer alltid tilbake igjen. Jeg kommer alltid tilbake."

Ser lettelsen gli over det lille ansiktet.

Han smiler.

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende