Bøyer meg sakte ned. En perfekt kontrollert bue fra hoften. Fingre som automatisk knytter joggeskoene på. Det er dagen for å løpe. Løpe langt. I regnet.

Skydekket ligger teppeklamt vått langs horisonten. Omgivelsene lullet inn i grått. En slimete film av tyngre dager, mørkere toner, gjemte tårer.

Kjenner kalde dråper piske mot ansiktet. Puster tyngre.  Hjertet banker. Jeg gråter. Salt regn. Rufseregn.

Allikevel løper jeg.

Alltid videre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende