Formiddagssolen steker i bratt vinkel mot den halvnakne ryggen min. Kjenner at jeg er lett solbrent og at det ligger en hinne av svette over huden. Forresten er det nok ikke bare svette. Padler som en gal med åren jeg krampaktig holder i hendene. Flytter mye vann, men kommer allikevel ikke av flekken. Jeg er innhentet av Sjenfenkua.

Har ankommet Åndalsnes dagen før, på vår bryllupsreiseodyseê fra Lofoten til Jæren. Som alle turer med respekt for seg selv, har også denne sykkelturen noen fastlagte regler. Vi skal fotografere “Johnny Sykler På Bro” hver gang anledningen byr seg, og vi skal ha en ekstra opplevelse i tillegg til syklingen hver dag.

Dette er dagen for Kanopadling på elven Reuma som flyter vakkert forbi campingplassen. En stille fredelig tur, tror vi. Men det skal vise seg å være feil. Veldig feil.

Turen begynner fantastisk. Med kanoen full av tepper og vin og deilig mat, ser vi for oss at vi skal finne en gressbakke og gå i land. Slenge oss litt sånn naturistisk ned i horisontalen og være romantiske og barnslige. Dette er jo bryllupsreisen vår. Hva annet er det da å gjøre?

Finner etterhvert stedet. Brer teppene utover, og pakker fram diverse kulinariske godbiter. Livet er deilig. Med ett hører vi den umiskjennelige lyden av kubjeller som hastig nærmer seg. Vi er midt i en “jeg mater deg/du mater meg-lek” og fortrenger lyden så lenge det lar seg gjøre. Men idet en munter flokk velvokste vestlandskuer bryter gjennom krattet, anført av en enorm og mannevond  ku, og nærmer seg vår lille oase, skjønner vi at dette kan komme til å bli stygt. Meget stygt. Greier med nød og neppe å raske med oss mat, klær og tepper, før horden av duvende haler og siklende muler er over oss, og løper ned til kanoen som er dratt inn på land. Slenger oss selv og det hele oppi, og begynner å stake oss gradvis ut fra land.

“Hva skjer?”, utbryter Gemalen lettere stresset, “Det blir da ikke LAVVANN i elver, gjør det?” Han jumper ut i vannet som rekker ham til anklene og begynner desperat å dra oss mot større dybder.

I samme øyeblikk er vi omringet av kuer på alle kanter. Foran kanoen, bak kanoen, på begge sider av kanoen vasser disse digre beistene. Gemalen forsvinner ut av synet, fortrengt av rautende galninger, og da, da skjer det. Før jeg skjønner noenting, får jeg en dytt i ryggen, og min personlige nemisis, Sjefenkua, tråkker opp i kanoen med begge bakbena. Rolig og med fullt overlegg løfter han halen og tisser lenge og vel, på teppene, på maten, nedover ryggen min. Det er som om det utløser et skred av løftede haler, og på alle kanter strømmer det kutiss i viltre fossefall.

Jeg kapitulerer og kikker mistrøstig mot land. Mellom bena på Sjefenkua, som fremdeles står trygt plantet oppi kanoen, får jeg øye på Gemalen. Han ligger på land og ler så han griner.

Jeg aner at dette kommer til å bli nok en hyggelig historie i diverse lystige lag. Og det blir det jo. Men det jeg ikke vet, er at dette bare er det første av en lang rekke innholdsrike møter med Sjefenkua.

Kanskje like greit å ikke vite.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende