Mistralen hyler klagende rundt gatehjørnene og virvler opp skittent støv fra andre steder. Det knaser motbydelig mellom tennene. Ute på det gråblå Middelhavet skummer toppene hvite. Trærne legger seg ydmykt mot sør. Bak nærmeste hekk bjeffer en hund iltert. Og jeg fryser.

Hvor i helvete er det blitt av Camping Paradiso?

Det er en av DE dagene.

Da jeg lurer litt.

Sykkeltur i Nord-Spania i mars kan være mange forskjellige ting. Akkurat nå er det bare helt ubegripelig. Jeg bretter bykartet sammen og er i ferd med å miste motet.

Idet jeg snur sykkelen for å prøve å finne en annen vei ut av denne labyrinten av forblåste gater, åpnes en hageport. Et sort bustete hode med to lattermilde øyne stikker fram. I hånden holder hun en kopp rykende kaffe.

"Værsågod", sier hun, "Jeg så deg fra vinduet. Du så ut som du..lette..etter noe."

Jeg møter blikket hennes. Og jeg vet jeg er kommet fram.

Til Martha. Og mitt eget lille rom i paradiset.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende