Han sier det fort, som i en bisetning, uten egentlig mening, men jeg vet, det er det største, det viktigste han har sagt noensinne. Og i det ordene blir hengende i luften mellom oss, kjenner jeg smilet bre seg over ansiktet, en visshet, en lettelse, en bekreftelse, en avklaring, og jeg vet at noe har vært sagt lenge, bare ikke uttalt før idag. Det er ok. Det er slik det skal være. Han har trengt tiden. Jeg også. Men vi hører nå. Vi hører. Og vi vet at det vi hører ikke forandrer noe, det bare forskyver verden en ørliten omdreining, slik at noe skinner klarere og faller på plass.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende