Våkner med en følelse av at ansiktshuden er minst to nummer for liten.  Det er nådeløst vamt. Teltet har også krympet. Et snev av klaustrofobi får meg til å puste dypt. Det skulle jeg ikke ha gjort. Jeg lurer på hva som har skjedd med Gemalen i løpet av natten. Han må ha hatt et uhell av dimensjoner. Drittlukten er så sterk at jeg brekker meg. Dytter borti ham for å sjekke at han lever, før jeg trekker desperat i glidelåsen for å komme meg ut.

Men luften er alt annet enn morgenfrisk.

Synker sammen på utsiden av teltet, men spretter opp igjen like fort. 7 par øyne stirrer på meg, mens jeg kikker nedover meg selv. Er det mulig?

Og vi som trodde vi skulle komme til Himmelen.

Dagen før var en utfordring. Manresa viste seg fra sin tristeste side og vi kom oss fort på syklene. Den lille 9 mils turen ble en forblåst og langdryg affære, og vi skjønte tidlig at vi aldri ville rekke klosteret Santes Creus innen solen gikk ned. Det betydde ikke så mye. Det var en dag som aldri ble lys uansett. Motvinden tærte på humøret og kreftene. Endeløse rette strekninger med jevn stigning, avbrutt av irriterende bratte bakker som like raskt stupte ned i iskalde hårnålssvinger. Ingenting var ok. Selv Gemalen var håpløs.

Det var en av DE dagene.

Like før solnedgang ringte vi klosteret og lurte på om det var mulig å få litt mat når vi kom fram. Dessverre var kjøkkenet stengt, fikk vi høre, men litt middagsrester skulle alltids la seg ordne. Vi var glade til. Egentlig hadde vi tatt til takke med hva som helst. “Selv Grisemat”, mumlet Gemalen.

Kom fram, ble tatt imot av en fåmælt munk som viste oss inn i spisesalen. Slukte noe ubestemmelig, men tydeligvis næringsrikt noe, og skylte det ned med mer vin enn vi hadde planlagt. ”Definitivt Grisemat”, Gemalen var ikke sitt sedvanlige positive jeg. Jeg holdt kjeft og lot han mumle.

I stummende mørke ruslet vi så langs klostermuren og prøvde å finne gressplenen vi hadde blitt henvist til, for å slå opp teltet. Vi så aldri noe gress, men halveis bedøvd av vin og utmattelse, satte vi teltet opp på autopilot. Noen ganger er det fornuftig med vel innøvde rutiner. 

Sovnet momentant.

Kikker meg igjen rundt, og myser lattermild mot grisene som ligger rundt teltet og slafser grådig på noe som ser mistenkelig kjent ut. Den samme gørra som jeg så elegant har satt meg i. Skjønner nå hvor stanken kommer fra. Stikker hodet inn i teltet og kvitrer lystig:

“God Morgen, Kjære. Tid for frokost. Maten er servert.”

Han mumler fremdeles.

Men lattermild nå.

“Hvor i Himmelens navn var det vi svingte feil? Velkommen til Grisehuset.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende