Fløyelsesmørket sveiper nattekjølig mot brennende kinn, og jeg lener hodet bakover, trekker pleddet tettere omkring meg, løfter blikket mot himmelen og prøver å se månen der jeg vet den er, slik jeg prøver å se deg der du er, men ser bare skyer, vakre, tunge, som stein, og gatelys og en stille by som ikke svarer, uansett hvor mye jeg hvisker, du er ikke her, krøller meg sammen i stolen, der ute, under syrintreet som er i vinterforråtnelse, nakne grener danner tak, fuktige blader faller fremdeles, en bil høres langt borte, like langt borte som du er, men allikevel er det en forunderlig nærhet, en tilstedeværelse som om månen der bak skyene vet noe jeg ikke vet og prøver å si det. Under en kald måne kjenner jeg nærheten tross avstanden. Under en kald måne ser jeg avstanden tross nærheten.

Jeg vet det nå. Jeg visste det ikke. Jeg vet det nå.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende