Går bak deg, slik jeg så mange ganger før har gått bak deg, følger den jevne rytmen, de trygge skrittene dine med blikket, trår der du trår, stoler på at du finner den beste veien, den letteste ruten, kjenner at skrittlengden er litt for lang til at jeg kan hvile, men liker å måtte jobbe for å holde følge, liker å kjenne hjertet banke bak fuktig hud, liker å slite, liker å se deg der, foran, en trygg vegg mot det jeg ikke ser, den store, sterke kroppen, et varmt blikk over skulderen, myk glans i solnedgangskrøller, det forutsigbare i det kjente, det som ikke trenger å sies, det som bare er.

Allikevel har jeg mye jeg må fortelle deg. Mange nyanser du ikke har hørt. Øyeblikk du ikke kjenner. Tanker det er på tide å dele. Men først må vi komme til toppen. Se utover landskapet. Ta noen bilder. Finne fram termosen. Og sette oss ned. Sammen. 

I rommet der ordene kan komme.

Stille.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende