Våkner og kikker opp mot åpen himmel. Taket over meg består av luft og morgengry. Jeg ligger ved en delvis sammenrast murvegg. Det er uvirkelig.

Kryper stille ut av soveposen. Alt er dekket av fint, seigt støv. Det kiler i halsen. Jeg fryser. Lister meg gjennom en steinportal som ser ut som den har stått der alltid. Dagen er der ute. En blodrød stripe av sol er i ferd med å stige opp fra horisonten. Himmelen er en vakker og smertefull drøm i farger. Alt er stille.

En gjengjeldelse.

Tenker på den sinnsyke sykkelturen opp hit kvelden før. Øyeblikket da vi så den taggete ruinen i silhuett mot solnedgangen. Følelsen av å tøye grensene for mye. Skuffelsen da vi aldri rakk opp før det var stummende mørkt og forsent. Det lille glimtet av panikk da vi skjønte at vi ikke ville finne veien ned igjen i sorte natten. Det uvirkelige ved å rulle ut soveposen under åpen himmel i hjertet av en slottsruin.

Nå skjønner jeg hvorfor.

Der er belønningen for slitenheten, nattekulden og de urolige drømmene.

Jeg fester øyeblikket i hukommelsen.

Og skynder meg inn for å vekke Gemalen.

Det er tid for Soloppgang.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende