Frostrøyken danner små dansende skyer mot intenst blå himmel. Kikker på skrå opp mot deg, du har rim i røde krøller som omkranser et sterkt og vakkert ansikt. Jeg kjenner deg ikke. Møtte deg for første gang i går.

Og nå går vi altså her.

På vei mot Skjennungen.

Det blinker glatt og isete på stien. Marka ligger frostet rimhvit og perlevakker. Den første vinterkulden biter i varme kinn. Jeg kjenner på en uendelig ro midt i undringen. Hvem er du?

Et lite sekund glipper underlaget og jeg holder på å falle. En sterk og stødig hånd griper min, og jeg gjenfinner balansen. Vi smiler, men slipper hverandre ikke.

Mykt alvor farger blikket ditt. Like strålende blått som himmelen.

Og jeg vet at dette er bare den første turen.

På en uendelig lang og ukjent reise.

Sammen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende