Kjenner savnet som en dump smerte i magen, en varm hinne bak øyenlokkene, en usynlig tilstedeværelse i rommene, i tankene, i ordene, i meg. Finner en t-shirt med lukten av deg, legger den mot ansiktet, føler huden din, konturer av en magerhet som ikke har vært der før, tar på meg Batman-capsen, husker følelsen av å la hånden gli gjennom håret ditt, sakte, mykt, fingrer med den runde, glatte, hvite steinen du  ga meg, du finnes her, men det er så stille, det er så uendelig stille, gjennom dagene, nettene, hører jeg stemmen din, lyden som er så forunderlig klar og sterk og tidvis så uendelig forvirret, når den leter etter mening, etter noe å klamre seg til, etter en forståelse som ikke finnes, savner deg, savner deg så det gjør vondt, ber om at du har det bra, og savner deg.

Er her alltid.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende