Som en lysstråle i ferd med å fade ut kjenner jeg det merkelige intense nærværet vike plassen for en distansert omtanke og ømheten antar forståelige proposjoner. I tusenmeterblikket ditt ser jeg deg ikke lenger, og det gir meg følelsen av luft.

Jeg trekker pusten.

Rolig.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende