Kjenner at det nærmer seg.

To år siden natten da alt skjedde.

Smertenatten.

Du var så sliten. Døgn med oppkast tæret på den lille kroppen. Vi satt oppe i mørket og stillheten. Pappa skiftet på sengen. Igjen. Du halvsov på fanget mitt. Små myke armer rundt halsen min. Rask pust. Urolige hjertebank.

I brøkdelen av et sekund stivnet du til, og jeg skjønte at noe endret seg.

For alltid.

Kjenner følelsen, lille Pjusk.

Vil alltid huske følelsen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende