Snur meg ubekvemt i togsetet, og stirrer ut i det tause mørket. Du stirrer like stille tilbake.

Vi ser på hverandre, slik vi i øyenkroken har sett i snart et døgn nå. Så deg først på stasjonen. Du satte deg ned i samme kupe. Det var ikke tilfeldig. Men vi sa ingenting.

Det er natt, det er lummervarmt og vi kjenner hverandre ikke.

Vi deler kun en togreise.

Idet verden krenger, berører vi hverandre endelig. Varm hud mot varm hud. Øynene dine slipper ikke mine. Mens våre medpassasjerer sover, snakker vi uten ord.

Du løfter hånden mot ansiktet mitt og stryker bort hår som kleber seg til en fuktig hals. Jeg legger kinnet mot håndflaten din og tenker at det er uvesentlig hvem du er.

Jeg kjenner deg. Slik du kjenner meg.

Du trekker meg tett inntil deg, og med leppene dine mot håret mitt sovner jeg endelig mot en sterk skulder.

I grålysningen våkner jeg av at du kysser meg lett på kinnet og gjør tegn til at du snart skal av.

I togstillheten bare ser vi på hverandre lenge.

Det er ikke mer å si.

Vi har sagt alt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende