Bordet sto pyntet med duken som bare ble brukt akkurat denne dagen og aldri ellers i løpet av året, selv om det var en pen duk, håndbrodert av gamle mormorhender med ekte nisser og stjerner som falt ned i skjul, og møysommelig strøket etter lange, triste måneder nedpakket og gjemt bort i skapet.

Det var julaften. Og rundt bordet var det ansikter jeg aldri før hadde sett.

I sin sedvanlige raushet hadde min mor fått det for seg at bygdas nye asylsøkere ikke kunne sitter alene denne kvelden, og dermed satt de nå benket rundt familiebordet og stirret både spente og litt skremt på den norske julen de plutselig var blitt en del av.

Vi andre stirret også litt avventende og nølende tilbake.

Da var det min mor åpnet armene og ga hver og en en lang klem.

Noe falt på plass da.

Vi husket med ett hva dette egentlig dreide seg om. 

Og det ble den varmeste julen noensinne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende