Svinger ut i romjulsettermiddagen. Det er mørkt, men de opplyste vinduene i kjøpesenteret blinker heftig omkapp med pyntede julegater. Det yrer av mennesker. Det er tid for salg og kronene sitter løst.

Lillegutt går mellom Gemalen og meg, en glad liten Rødnisse. Vi har vært i banken og tømt sparegrisen. 972 nye kroner er satt inn på konto, mens 200 er pent plasser i Spidermann lommeboken. Han smiler stolt.

Vi skravler og ser ham ikke før vi nesten går på ham.

Han er en av byens glade gutter. Jeg har sett ham ofte.

Men han er sliten idag. 

Jakken er grå av skitt, og det stinker gammel fyll lang vei. Lua er trukket langt ned og kinnene innhule. 

Jeg møter blikket hans og hører ham mumle "Harru en tier?" i det vi svinger forbi. Lillegutt snur på hodet, men vi er allerede på vei nedover gata.

Det svir i brystet på meg.

200 meter lenger nede møter jeg blikket til Gemalen over hodet på Lillegutt. Vi stanser, og uten et ord finner vi begge fram lommebøkene våre og soper sammen det vi har av mynter og sedler.

Lillegutt smiler og finner fram Spidermann lommeboken.

Jeg setter meg ned på huk og spør om han virkelig vil gi bort pengene sine.

"Han trenger dem, Mamma", svarer han.

Gir ham en rask klem og løper tilbake. 

Leverer pengene i en sliten hånd, gir en lang nyttårsklem og hvisker ha en fin dag, før jeg løper tilbake til gutta.

Tror jeg fikk årets Nyttårsklem der.

Det føltes sånn.

Det føltes definitivt sånn.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende