Natten er ugjennomtrengelig sort, en kappe av kjølig ubehag klebrig mot våken kropp. Pusten danner et språk jeg ikke skjønner. Frosne tanker bak strålende øyne. Masken intakt. Selv når ingen ser meg.

Og i brøkdelen av et sekund ser jeg ikke meg selv heller.

I stedet ser jeg virkeligheten som fra et annet sted, og kjenner at uansett hvor langt unna jeg er, er du alltid her, like i nærheten, tett inntil meg.

Rytmen fra hjertet ditt gir meg hvile. Gjennom det kjølige nattemørket forplanter den seg til en puls jeg alltid har kjent, men ikke alltid gjenkjent.  Uansett hvor jeg er, hvor lenge jeg blir borte, så er det bare Du som får meg til å savne med mer enn det forståelige, som får meg til å ønske meg et annet sted, som får meg til å lengte hjem.

Bare deg.

Du ser meg.

Og i deg, ser jeg meg selv.

Endelig. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende