Har sett dem lenge. To ukjente, som allikevel på forunderlig vis har blitt en del av min hverdag. Vi hilser, sier hei og hadet. 

Vi sykler sammen.

Han dukket opp tidlig i høst. Litt sjenert i starten. Etterhvert viste han seg å ha en herlig lun humor. Han sykler bra også. Jeg liker ham.

Like etter oppdaget jeg henne. Hun kom smygende inn i spinningsalen og fant en sykkel på bakerste rad. De kjente hverandre ikke. Det var tydelig.

Men de syklet sammen. 

Og musikken dundrer.

Så dem sakte få øye på hverandre. En kommentar, gode smil. En vane med å fylle opp hverandres vannflasker uten å spørre. Tiden ved utgangsdøren ble lengre og lengre. Noen ganger en kaffekopp i sofaen.

Og de fortsatte å sykle sammen.

Jeg så dem blomstre, sakte, vakkert, og idag så jeg dem komme kjørende i samme bil og gå hånd i hånd inn på Puls.

Knytter på meg skoene og går ut i vinterkvelden.

Siste sangen vi syklet etter gir fremdeles gjenklang i kroppen.

Everybody needs Somebody..to Love!!

Jeg smiler.

Og gleder meg til vi skal sykle sammen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende