Vi er på vei hjem fra barnehagen. Egentlig bare et steinkast unna, men ofte en lang vandring ad de merkeligste omveier. Det er mye å utforske.

I dag står det en bil på tvers i brattbakken vår. Halve panseret er gjemt inni en snøfonn. De speilblanke stripene viser hvor det gikk galt. En eldre dame sitter bak rattet og rister oppgitt på hodet.

"Vi må hjelpe henne", sier Lillegutt.

Jeg er skjønt enig, men innser at det kanskje er litt for mye for oss to alene.

I samme sekund dukker nabo`n opp.

"Jeg så det hele fra kjøkkenvinduet", sier han, og begynner møysommelig å spa ut bilen.

Lillegutt blir plassert på behørig avstand, med livsviktig oppdrag å si ifra, hvis det kommer flere biler på stive hjul ned brattbakken.

Snart er bilen nesten fri for snø, og vi skyver av alle krefter fra ene siden. Nabo`n sklir og sklir, og går rundt for å finne bedre feste, og i samme sekund løsner det hele og bilen vrir seg elegant tilbake i riktig retning, og triller forsiktig videre nedover.

Lillegutt ser på meg med store øyne og sier:

"Du ER Supermamma, du.."

Jeg kremter litt forlegent, ser meg rundt og hvisker tilbake:

"Men du må LOVE å ikke si det til noen, ok..?"

Føyer det mentalt på listen sammen med Julenissen, Påskeharen og Tannfeen.

Så får vi se hvor lenge det varer.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende