Svinger rundt gatemusikanten som sitter og spiller i nedgangen til T-banen, og spaserer ut i ettermiddagen ved Nationaltheateret. Kjenner at hjertet slår raske glade slag, nesten som om jeg hadde løpt en time i lett sommerregn en stille ettermiddag. Streif av vår henger fortsatt igjen fra dagen, det er tid for varme. Selv naturen kjenner det. Jeg kjenner det også. Myk bomull mot het hud.

Du kommer snart.

Er med vilje noen minutter for tidlig ute, vil se deg på avstand, se deg nærme deg, og blir stående ved fontenen, mens øynene søker etter deg. Det er lenge siden nå. Altfor lenge. Mennesker kommer og går i alle retninger. Men jeg ser deg ikke.

Er du her?

Lar blikket få hvile, føler pulsen roe seg ned, mens jeg istedenfor følger vannets bue gjennom luften. Ørsmå vannfnugg glitrer over hånden min, da jeg strekker den fram og prøver å fange en dråpe. Et øyeblikk er det som om tiden står stille, jeg er rolig og glad og bare tilstede. Selv tanken på deg er et annet sted.

I øyenkroken skimter jeg en kjent skikkelse nærme seg.

Og så bare er du der.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende