Den lille kroppen kravler over meg, og han rister meg energisk i armen. “Mamma, mamma, du må komme, Påskeharen har vært her!!”

Det er tid for å våkne.

Et strålende smil farger ansiktet hans, det er spenning og forventning og en ørliten dose skrekkblandet fryd, han husker påsken fra i fjor. Man vet jo aldri med den der Påskeharen. Vi ble lurt bra da.

Later som jeg må strekke meg og gjesper og drar ut tiden.., han vifter kartet  som lå på hodeputen da han våknet opp i ansiktet mitt og ler fordi han skjønner at jeg tøyser.

Jeg sier, Ok da, førstemann opp i stua.., han jubler, vi løper.

Jakten er i gang.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende