Vinden blåste bitende kaldt over rødmende kinn. Kikket meg desperat rundt. Hvor VAR han..? Hjertet dundret gjennom hele kroppen.

Jeg hadde muligens nettopp drept en italiener.

Så ham allerede idet vi svingte inn og parkerte bilen nedenfor skitrekket. Mørkt bustet hår har alltid hatt en suggererende effekt på oppmerksomheten min. I tillegg var han vidunderlig vakker. Og bilen røpet at han var italiensk. Klart jeg kikket en ekstra gang da.

I køen til trekket sto han like foran meg. Lot som ingenting og lot blikket vandre oppover i bakken. Det var årets første tur. Og jeg grudde meg allerede til toppen. Den så like bratt ut i år som ifjor. Like forbanna ubehagelig bratt.

Jeg liker jo best å ha kontrollen. Der oppe hadde jeg aldri hatt det. Men ned måtte jeg. Sto og vurderte alternative traseér da han forsvant oppover i snøføyken. Mens jeg hadde ham i øyenkroken. 

Kom meg opp uten videre problemer. Og så han stå for seg selv et stykke lenger borte. Nølende kikket han nedover stupet. Han smilte til meg og spurte på sjarmerende engelsk:

"Excuse me, can you please show me the easiest way down…?"

Jeg tenkte meg om i brøkdelen av et skund, og forkastet planen om å ta av skiene og GÅ det første stykket ned. Det ville være for forsmederlig. Her måtte Plan B ut i livet.

"Yes, just follow me", smilte jeg trygt tilbake. Mens jeg kjente på en murrende uro.

Staket meg bortover eggen og ante en mulig slakere bakke på baksiden av trekket.

"Down here", sa jeg kjekt til ham og pekte ut i løse luften.

"Thank you, Bella", hørte jeg ham si før han slapp seg utfor og forsvant.

Ytterst forsiktig nærmet jeg meg kanten og ventet å se ham svinge seg nedover mot slakere terreng.

Men så ingenting. Ikke så mye som en antydning til en kjekk italiener.

Så nå sto jeg her da. Og vurderte hva jeg måtte gjøre.

Plan A var tilbake on track.

Det ble en LANG tur ned.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende