Lukker døren forsiktig bak meg og lar være å skru på lyset. Rommet er kjent uansett. Synker ned i sofaen og aner et streif av morgenrødme gjennom de store vinduene mot fjorden. Men her inne er det fortsatt mørkt. Stille. Det er lenge til dagen begynner. Krøller meg sammen og kjenner den bare huden nuppe seg lett i nattekjøligheten. Tenker på hvorfor jeg sitter her. Det er tredje natten nå. Jeg trenger å sove. Men jeg trenger å tenke også. Uten filter. Lenge siden jeg har vært mer naken. Og latt meg selv være det. Men det kan ikke fortsette. Drar det myke varme pleddet som mormor har strikket rundt skuldrene og tenker at det er på tide å ta seg sammen. Og så gjør jeg det. 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende