Han står over meg, ruver, en fot på hver side av midjen min, tett inntil, jeg kjenner varmen fra leggene hans da jeg lar hendene gli oppover og holder ham. Han ser ned på meg og smiler. Vi prater sammen. Har ligget under åpen himmel og sett sommerkvelden bli til natt. Han er på vei inn. Men vi har det så hyggelig. Så han blir stående.  

Han sier: Hadde jeg vært en bank, ville jeg ettergitt all gjeld. Uansett hvor mye.

Ser ham se utover fjorden, snu det flotte mandige hodet oppover, tippe det en anelse bakover, se mot fløyselskappen som gradvis mørkner. Ansiktet opplyses på skrå, det uregjerlige røde håret gnistrer og i et sekund er han vakker glødende ild mot isbreblå bakgrunn. En klippe. Jeg ligger under himmelen og titter opp mot ham. Lamslått. Med åpne øyne. Han titter opp mot himmelen, så ser han ned på meg som ligger under ham. Han ser at jeg ser. Jeg ser at han ser. 

Endelig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende