Han har endelig roet seg ned. Pusten ikke lenger såre hikst, den lille kroppen slapp og svett mot min, en liten pause. Hånden hans ligger som alltid mot min hals, like ved pulsåren, små, klissete fingre følger min livsrytme, slik han gjorde fra tidenes morgen. Jeg tenker at det er beroligende, noe kjent for ham. Trygghet. Han løfter hodet halveis opp og lar fingrene finne gullnøkkelen jeg alltid bærer på meg. Nøkkelen til min fars hjerte. Ser på meg og sier: Fortell om nøkkelen, mamma. Fortell om nøkkelen og hvorfor den passer til morfars hjerte. Og jeg skjønner at det er mye trygghet i gamle historier, og forteller. Igjen. Og igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende