Han ser på meg med skrekkslagne vidåpne øyne. Her, men ikke her. Små fingre krafser fortvilet over barnemyk hud, børster bort, han klynker og prøver å presse hånden inn i munnen. Svetten perler på pannen. Vi er tilbake der igjen.

Trekker ham inntil, vugger, hvisker: Alt blir bra, Stomp.., det er ok.. Vi skal ta det bort. Vi skal ordne det. Alt blir bra.

Etterhvert roer det hamrende hjerte seg, ordene kommer tilbake og han forteller om mus og rare dyr over alt.., i håret, på kinnet, inne i munnen.., om rare dyr under sengen.., om mus som løper på veggene. Og se.., sier han og drar opp buksebenet; se på kneet mitt så rart det er..

Ser ned på et velskapt solbrunt kne og vet at det han ser, det han føler, det som for ham oppleves som et våkent mareritt, er like virkelig for ham, som det er usynlig for meg.

Vet også at det blir en tøff periode igjen framover. Bare vet det..

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende