Han var for mye, for intenst, for tett på. Uten selvinnsikt og sans for timing trampet han inn i livet mitt og jeg lot det skje. Ikke viljeløst. Bare fordi. Fire dører skilte oss, i mitt hodet var det fire dimensjoner, i hans fire skritt, og når jeg begynte å våkne opp til nydelig forseggjorte matpakker på dørklinken, skjønte jeg hvor det bar hen. Dette vierikkekjærestematerialemenvikanværevennerhvisdeterokfordeg-temaet hadde tvunget seg fram, og over en tekopp sa jeg det pent, men uten omsvøp. Først ble det stille. Lenge. Så så han på meg og sa: Alt eller ingenting.

Jeg har aldri vært noe glad i majones på tomatene uansett. 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende