Kaster et raskt blikk på bilen som plutselig stopper midt i oppkjørselen. Ukjente ansikter stirrer tilbake, avventende. "Er det i orden at vi står her?" Spørsmålet henger i luften, og jeg vet at kroppspråket mitt, holdningen, blikket, alt skriker NEI, så jeg sier det høyt som en bekreftelse på svaret jeg allerede har gitt.

Men det er noe som ikke stemmer.

Ser bilen rygge ut og forsvinne, og kjenner en svak prikking langs ryggraden, et streif av noe kjent, men bortgjemt, et minne, en hudfølelse..

Glemmer det hele i neste sekund.

Få minutter senere svinger bilen inn igjen, insisterende, underlig, tenker jeg men lar noen andre deale med det, før jeg plutselig kjenner en hånd gripe meg i skulderen, snu meg rundt, et ansikt, et smil, en vakker indigo strek fanger blikket mitt og verden faller plutselig på plass og jeg skjønner.

Og leser deg.

"Selvfølgelig kan dere stå der. Bli med inn og få en kopp kaffe…?"

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende