Rosehagen blomstrer frodig sensommervakker. Vill og utemmet. Sanselig. Du vandrer rundt, rydder litt, men lar den mestparten av tiden få være slik den er. Du bare nyter.

Jeg leser kart. Planlegger. Har forventninger. Men gleder meg avventende. Må ha oversikten, vite at alt blir bra. Tankene mange steder. Ikke alltid her. Allikevel våken.

Du kommer mot meg, smiler, spør: Meet me in Paris..?

Kjenner den gamle flammen blusse, tenker at 10 år er lang tid, og at vi klarer oss bra. Bedre enn bra. Vi kommer til å vare. Tenker også at vi er hverandres speilbilde. At vi har blitt det. Etterhvert.

Svarer: Yes, Baby, let`s mess around.

Vi ler og du rekker meg en rose. Den er svakt rosa og gnistrende vakker. Skjør og sterk. Som oss.

Husker i samme sekund at brudebuketten var full av slike, for 10 år siden.

Jeg smiler.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende