Ser ham, før han får øye på meg. En bustete liten fyr. Vakker.

Han smiler og prater ivei. Trygg og glad.

Plutselig oppdager han meg tvers over rommet. “Maaammaaaa..” lyder som deilig musikk, og jeg kjenner på stoltheten og bekymringen og sårheten og alt det som er vevd tett sammen til kjærlighet, i det han kaster seg i armene mine.

Vi klemmer lenge.

Plutselig vikler han seg fri, og stiller seg skolerett, mens han smiler lurt og sier:

“My..Name..Is..Simon”

Jeg smiler gjennom tårer. Svarer:

“Det ER det, Stomp.”

Han ler fornøyd, og sier det jeg tenker: ”Og jeg..husket det!!”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende