Ser henne ligge der. I bratthenget. Foten i feil vinkel fra kneet. Det er aldri tvil om at den er brukket. Vi kommer om  20 minutter, sier Luftambulansen. Det går ok, sier Damen. Solen skinner. Men det blåser kaldt.

Utsikten er formidabel. Damen er en tøffing. Men blek i perioder. Telefonen ringer etter en halvtime. Vi kommer om 30 minutter, sier Luftambulansen. Damen fryser. Det har begynt å skye over.  

Ser helikopteret i luften. De klarer ikke lande. For mye vind, får vi vite. Akkurat som om vi ikke kjenner det. De må endre på ballasten. Det tar ca nok en halvtime, sier Luftambulansen. Damen skjelver. Det er små snøfnugg i luften.

Snøstorm i alle retninger. En tett vegg av uvær omkring oss. Det har gått nesten to timer. Det er isende kaldt. Nå er vi der snart, sier Luftambulansen. Så kommer de nedover fjellsiden. Damen er trygg. Men hakker tenner. Jeg kikker opp på himmelen. Det lille blå vinduet der oppe. Tenker; det KUNNE alltid vært verre.

Det kunne jo ha snødd.

Og så snør det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende