Vi står stumme foran akvariet i morgensolen. Seks nakne føtter, side ved side. "Lille My..", hvisker Lillegutt betuttet. Jeg ser på Gemalen over hodet hans. Han kikker beskjemmet tilbake.

Lille My er halvt oppspist.

Får..ehh..fisket de små trevlene opp av vannet. Øynene buler skrekkslagne ut av det lille fiskehodet, og jeg kan formelig HØRE smerteblubbet den må ha ustøtt i sitt livs kamp, mens vi sov fredfylt gjennom natten. SE lidelsene den måtte ha opplevd, mens kameraten forsultet mesket seg med den blanke, lille kroppen. 

Og det er Gemalens skyld.

Hadde en LANG diskusjon før den trygge fiskebollen ble byttet ut. Om effektene av omstillingen. Om gevinsten. Om ulempene. Fiskene ville vokse, sa dyrebutikkdamen. Jeg kikker på Ole som prøver å gjemme seg bak en plante. Han er blitt en Monsterfisk. Det henger slørhalerester ut av munnviken hans.

Gemalen ser det også. Og rødmer.

"Ok..", hvisker jeg ampert, mens jeg gjør klar til en hastig fiskebegravelse, "Dette får DU ta deg av.." Gemalen har gitt opp å rekke til toget til Oslo. Han tar fisken i ene hånden og Lillegutt i andre, og sammen vandrer de ut i hagen. Jeg kikker bort på Ole igjen. I brøkdelen av et sekund ser jeg at han smiler.

Jeg grøsser.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende