Klikker meg gjennom gule sider og stønner høyt av frustrasjon. Hvorfor HAR man aldri en ung, vakker Flamencodanser for hånden når man trenger en? Jeg har forlovet meg. Grundig.

Det begynte egentlig som en spøk over bordet.

“Jeg vil ha en mann”, forkynte min venninne høyt og tydelig, da jeg skisserte hvordan kvelden var planlagt. Vi hadde snakket oss gjennom praktiske ting som barnevakt og transport, meny og musikk, da hun plutselig satte øynene i meg og forlangte en mann.

“Tja.., det kan vel la seg ordne.., hva vil du HA da..?”, spurte jeg, og så for meg Gemalen som happy servitør eller nabo`n som surpriseroseutdeler.

 ”Jeg vil ha en vakker, ung Flamencodanser!!!”

Blikket levnet ingen tvil om at hun mente alvor.

Og jeg kjente at jeg fikk lyst på en, jeg også.

Men å finne en..?

DET er verre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende