Rødmer lett og fniser for meg selv der jeg sitter i noen og tusen fot. Plutselig har det gått opp for meg hvem jeg hilste på. Jeg har blitt en ufrivillig musikk-groupie.

Har vært en hektisk og morsom helg hjemme på Vestlandet. Som vanlig har jeg tilfeldigvis møtt på mer og mindre kjente gamle bekjente, noen prater jeg med uten helt å klare å plassere dem, andre er det som om vi så hverandre i går. Uansett hvor man er, i Langgaten i Sandnes, på Kvadrat, i bakgatene i Stavanger, ja, til og med i Den Store Barnedåpen er det ansikter jeg tror jeg kjenner, men ikke helt er sikker på hvem er. Men jeg hilser blidt tilbake uansett. Det ER slik når man har bodd borte i snart 20 år. Det er en bittersweet feeling.

Men man er da høflig.

Før flyavgang har Lillegutt og jeg tatt oss god tid til Flyplassrutinene. Vært i kiosken og handlet Flyblad, og satt oss ved bardisken i restauranten for å spise Flyvafler. Slike ritualer er en del av turen. Og vi hygger oss. Han er midt i en lengre utredning om romskip og flyvende tallerkener. Med en vaffel i hånden til å illustrere farten, skravler det lille Bustehodet i vei, og jeg registrerer kjappe smil og humring fra de som sitter rundt oss. Følget ved siden av oss reiser seg, og gjør seg klar til å gå, og idet førstemann passerer, kikker jeg opp og møter to smilende øyne. Han nikker og sier Heisann, jeg nikker og hilser tilbake, fullstendig i mammamodus, og uten å helt å greie plassere hvem det er, før jeg igjen konsentrerer meg om fortsettelsen på den uhyre spennende historien. Lillegutt KAN det der med å fenge sine tilhørere.

Like etter er det vi som pakker sammen, da jeg igjen møter blikket til en fyr som passerer oss, der vi er på vei mot Gate 19. Han er det definitivt noe kjent med, så igjen nikkes og smiles og hilses det høflig, men denne gangen med en murrende følelse av at noe ikke stemmer helt. Tre meter lenger borte kommer jeg på hvem det er. Snur meg og kikker diskret en gang til. Ooopps.., ingen gammel perifer bekjent det der. Men Thomas Dybdahl. Rister oppgitt på hodet og rusler videre.

Og nå, her underveis mot Torp greier jeg plutselig å plassere den første Heisann-fyren. Bør vel egentlig unnskyldes. Har aldri vært så stor fan av DDE uansett. Men allikevel rødmer jeg.

Og tar på meg solbriller.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende