Det er høstferie, og dagen er vakkerblå og endeløs. Lillegutt og jeg koser oss hjemme. Plukker pærer i hagen, raker løv, rydder uteplanter og hagemøbler på plass og klar for neste år. 

Det er slutten på sommeren. Det er høsten nå.

Sittende i solsteiken kaster jeg et blikk på vinduene i andre etasje, og innser plutselig at de trenger et vask. Så vi rusler inn og opp i stua.

Vinduskarmene er over halvmeteren brede og vidunderlige å sitte i. Med utsikt over fjorden, har jeg tilbrakt mang en ettermidag med god bok og tankekruseduller akkurat her.  

Men nå står Lillegutt og jeg side om side i vinduskarmen og vasker vindu. Han tar nede, jeg tar oppe. Det er teamarbeid av ypperste klasse. Etterhvert kommer turen til utsiden, og jeg lener meg ut, og strekker meg så lang jeg er, mens jeg prøver å unngå å kikke ned.

Lillegutt ser skeptisk på de akrobatiske krumspringene.

"Jeg tror det er best at jeg går ut og tar i mot deg hvis du faller, Mamma", forkynner han litt nølende.

 Vi blir enige om at det nok er litt vanskelig å stå der nede i rosebuskene, så da kommer han opp med den geniale ideen at han kan binde meg fast med beltet på slåbroken til pappa, og holde meg i stedenfor.

Så tenkt, så gjort.

Jeg bindes fast og Lillegutt holder det han er kar for. Med ett sier han glad:

"Dette var MYE bedre, Mamma. Nå kan du bare lene deg ut.

Jeg holder deg, jeg".

Jeg lener meg trygt og smiler til ham, mens jeg svelger en diger klump i halsen. Min fantastiske lille hjelper.

Han holder.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende