Leser ordet. Leser det en gang til før den fulle betydningen går opp for meg. Og rødmer dypt.

Det høres ikke bra ut.

Jeg har en venn. Vel, ikke akkurat en ordentlig RL-venn, men en slik venn som skriver små tankekruseduller og dytter dem inn i mailboxen min med jevne mellomrom. Spesielt klokken tre om natten. Der fabulerer han om så mangt og så meget, og jeg leser dem på morgenkvisten og smiler litt for meg selv over kaffekoppen og tenker at han er en morsom og til tider uventet fornuftig ung mann. Og da slår det meg. Han er ung. Veldig ung. Han er faktisk så ung at jeg kunne vært mammaen hans. Og selv om våre små mailvekslinger aldri er i nærheten av å være noe annet enn strengt sømmelige, kjenner jeg at den tanken rører ved noe basalt noe.

Jeg nevner det pr mail til en venninne, som svarer tilbake at DET er vel helt ok og at alder ikke har noe å si for vennskap. Men så skriver hun de famøse ordene som får meg til å rødme skyldbetynget: "Men hvordan er han da..? ER han et..potensielt kuvøsesnadder..?"

Jeg skjønner med ett at tiden har innhentet meg.

Og at alder ikke bare er tall.

For han ER det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende