Det var Stillheten som først oppfattet det, den tause Stemmen, en følelse bedøvet av mat og vin og latter og Kjolens nakne, bare, sensuelle rygg, av Tryggheten. Men Magen tar sjelden feil. Og Stillheten visste det. Med blikket langs Gulvets ømme punkter, myke tåremerker, prøvde Eva Cassidy å svøpe det hele sammen, omfavne Smerten, men det rungende fraværet av lyden av en Unnskyldning, avdekket det hele og hun tidde brått. I Natten hadde Horisonten farge som fløyelssort Melk. Kald og frisk. Helt ut mellom Tankene og forsvunnet ned mellom Putene som holdt kroppens myke kurvatur i en Rød omfavnelse, et varmt Kjærtegn. Bare Fotspor mellom det som var og det som alltid vil være, viste hvor smal Stien hadde blitt, og det var langs denne veien Stillheten vandret der i Natten. I en rød Sofa. Lykkelig. Fordi Stemmen hadde nådd frem og Erkjennelsen sluttet å sjonglere. Nå kunne det endelig bli enkelt. Uproblematisk. Nå kunne det endelig bli Stille. Altfor stille.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende