"Våken i natt..?

Tenker på deg et sted bortenfor lyden av regnvann."

Ordene hans maler meg løs fra øyeblikket før søvnen og strekker meg ut i dette rommet som ikke finnes, men som allikevel er.

Det er tid for søvnløse netter igjen.

Gjemt i en mørk hule av stillhet, farger han livet mitt strålende, om så bare for et lite sekund, og vissheten vi alltid vet lar ordene flyte mellom oss som varme bølger, uendelig.

Jeg lar meg fortrylle, nyter ordmagien som oppstår der i limbo mellom alt, i det utenkelige, men river meg tilslutt løs og hvisker natta mot en vegg av ømhet.

"Takk for at du finnes. Og en klem som aldri bare vil være klem, men alltid så uendelig mye mer."

Klemmer ordene inntil meg, takknemlig. Vet. 

Og lytter til lyden. Lyden av stemmen hans.

Bortenfor regnvann.

Der ingenting er.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende