Det er sen søndag, vi står opp og du tar på deg den hvite slåbroken som er akkurat litt for liten, den rekker deg til knærne og gylden solbrun hud vises i halsåpningen, og jeg elsker når du har den på fordi den får deg til å se mer fristende naken ut enn påkledd, og du flirer fordi du vet hva jeg tenker, og vi går ut på kjøkkenet, du åpner kjøleskapsdøren og tar ut pålegg og melk og brus, og jeg rynker på nesen og du ler og sier at jeg er altfor skikkelig, og så plasserer du alt på bordet, mens jeg deler rundstykkene som er nystekte og varme og lukter deilig, og jeg ser du setter deg i den dype vinduskarmen og lener ryggen mot vinduet og jeg går bort og stille meg mellom bena dine, legger armene rundt deg og lener haken på skulderen din mens jeg kikker ut av vinduet på de våte trærne som er nesten uten blader nå, og på blokken ved siden av og ned på plasthallen ved tennisbanen og jeg tenker at disse endeløse søndagene er vi Kosmiske Banditos i en flyvende luftballong og jeg ønsker at tiden skulle stoppe opp slik at vi kunne bli her for alltid.

Så spiser vi frokost. Lenge.

Men ikke lenge nok.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende