Ser ham sitte i vinduskarmen, med hodet på skakke og blikket festet på himmelen. Vanligvis er det min plass, det der. Men han ser ut som han har sittet en stund. Jeg blir stående og observere ham på avstand. Han vet ikke at jeg er der. I hendene holder han det store bildet av min far, det som ble tatt få dager før han døde. Lillegutt presser det mot brystet. Det gjør meg inderlig rørt. Og tårevåt, når jeg hører ham si:

Hei, der oppe.. Morfar, jeg har tatt på meg smykket som du har hatt.. Kan du se meg..?

Hører ikke svaret han får. Men ser ham smile.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende