Han sier det ettertenksomt, stille, et ord som rommer det uendelige spennet i følelsene han gir meg. Jeg nikker. Klarer ikke si noe. Han vet.

Og i det jeg våkner kjenner jeg at kinnene er tårevåte. Puten også. Jeg husker det hele som en uendelig vakker og smertefull drøm. Det var det det var også. Bare en drøm.

Jeg vet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende