Håp er følelsen man har av at følelsen man har ikke er permanent.

Leser setningen. Så en gang til. Sakte.

Boken jeg holder i hånden har ført meg til en hærtatt FN-bygning, via Kompong Thom i Kambodsja og bakgatene i Paris sammen med en gjeng testosteronfylte ekssoldater, og dette lille streifet av..håp kommer uventet på meg.

Jeg vil ikke tenke. Vil ikke kjenne på følelsene. Derfor leser jeg.

Men håpet lyser mot meg.

Håpet om at denne følelsen jeg har ikke er permanent.

Men hvilken av dem, spør den indre stemmen.

I loddrett stup kjenner jeg på svaret.

Og håper jeg kjenner feil.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende