Svinger benet over stangen på sykkelen, sakte, en perfekt balansert bevegelse gjort så mange ganger før. Den brune, myke cordfløyelen strammer litt over kneet. En bærepose med varer på hver side av styret. To liter melk. Brød fra bakeren. Salt smør i klissete papir. Ost. Grønnsaker. Blodig kjøtt til middag. Tyngden likt fordelt. Som alltid. Svinger mot høyre og begynner på den lange bakken. En og annen bil kjører forbi, tett inntil. Parallellgaten er smalere, stillere, men det er noe med det å være i trafikken, en del av noe, noe som bare fortsetter. Dessuten betyr det ikke så mye. Ikke nå. Ikke i dag. Passerer den gamle møllen. Store sorte bokstaver mot hvit mur. Tankene lever sitt eget liv. Alt er klart. Gjennomtenkt. Bestemt. Stedet er funnet. Litt unna.  Ikke synlig. Men nært nok. Fredelig. Tror jeg. Men først må jeg bare hjemom med varene, og putte dem i skapet. Og hente tauet. Det grønne. Jeg sykler.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende