Vaklende mellom den overveldende sannheten og den bedøvende løgnen, dratt mellom tusen retningers bedrag og en perfekt illusjon om selvinnsikt og frihet, akkurat der klamrer jeg meg naken til ordene han gir meg:
“Blikket ditt, sjelen din.. har altfor lenge
stått der og sett på det samme øyeblikket.

Noen sekunder av livet, frosset fast på
netthinnen for alltid.

Og nei, du kan ikke slippe den ene hånden, for
så å tviholde enda mer i den andre.

Og nei, man kan ikke slippe taket og så
fly, man står der fortsatt.. på jorda.
Og når det begynner å bre seg et teppe av enda
flere spørsmål. Og når du kjenner uvissheten sirkle deg
inn. Det er da du må vise at du er sterk.
Og du er sterk.

Det er rart å se, at i akkurat deg.., du er så
uendelig varm, så vakker og så lysende,
at der finnes, i midten av glødende lava, noen sekunder
av kaos, frosset til; ikke en isdiamant, men..to isdiamanter.

Og de beveger seg ikke, de flyter ikke, selv om
glødende lava velter og ler, og kaos bobler..
Så står disse isdiamantene som stivnet i den samme
posisjonen, med den samme avstanden, som om de
betrakter hverandre.

Dette er din smerte.
-Og den vil aldri forsvinne.
Men du kan la den flyte.
-Du må slippe den.”

Og mens undringen tvinger meg i kne, innser jeg det han har sett i brøkdelen av et sekund.
Jeg slapp henne aldri.
Og nå holder jeg ham.
Tviholder.
Og slipper ikke fri.
 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende